Tirsdag kveld snakket Hanne Kristin Rohde om hvordan hun har taklet utfordringer i livet og på hjemmebane i Store Torungen.
– 22.7.2011 var jeg på ferie med minstemann. Vi var hos venner. Det var sol og sommer. Dagen startet med beskjed om at min manns far var i koma i koma. Mannen min reiste inn og jeg ble igjen, åpnet Hanne Kristin Rohde da hun ønsket velkommen til inspirasjonsforedrag tirsdag kveld.
9/11 til Oslo
Hun fortsatte med å fortelle hvordan hun fikk beskjeden om at terroren hadde rammet Oslo den sjelsettende sommerdagen i 2011.
-Vaktleder ringte. Hanne Kristin nå har vi fått 9/11 i Oslo, sa han. Jeg får fortsatt litt gåsehud når jeg tenker på det, fortsatte dama som har 20 års ledererfaring i oslopolitiet blant annet som toppleder for seksjon for vold- og seksualforbrytelser.
Da hun fikk beskjeden om terroren var hennes første refleks å avbryte ferien og reise inn på jobb, men instruksen var klar: Det skulle settes stab og at de kom til å trenge henne uthvilt når saken havnet på hennes bord.
– Jeg avviklet siste ferieuke. Men jeg skal ikke skryte på meg at jeg hvilte. Det tror jeg ingen i Norge gjorde den uka, sa Rohde.
Hun fortalte videre hvordan kritikken mot politiet etter terrorangrepet påvirket hennes lederrolle og hennes ansatte.
– Jeg kom tilbake til en seksjon som på mange måter var helt annerledes enn den jeg reiste fra. Jeg reiste fra 80 personer i feriemodus som gledet seg til sommeren. Jeg kom tilbake til en seksjon som på mange måter var helt tom. De var beordret inn og hadde jobbet med å bidra der de kunne, sa hun.
Rohde fortalte om hvordan det var å jobbe med drapssakene og voldtektssakene og hvordan de kriminelle ikke tok pause fordi landet var rammet av terror. Før høstferien hadde avdelingen for vold og seksualforbrytelser nye drapsmenn og serieovergripere som skulle tas, men nesten alle ansatte var opptatt med å jobbe med terrorangrepet.
– Samtidig kunne vi snu oss en halv centimeter og lese i avisene, og høre på radio og tv hvor dårlige vi var. At norsk politi ikke fungerte når det gjaldt. Og jeg er enig, det var ting som ikke fungerte som det skulle, men alle gjorde alt de kunne. Det ble lenge mellom de latterkulene vi trengte, sa lederen om situasjonen på jobb.
Syke sønner
Foredraget startet i dystre takter, og ble ikke lysere da Rohde beveget seg videre inn mot sitt privatliv. Hennes eldstesønn var alvorlig syk, men fikk ingen diagnose. En morgen våknet hun av merkelige lyder fra rommet til den yngste sønnen.
– Da tenkte jeg de tankene ingen foreldre egentlig klarer å tenke fullt ut: Nå mister jeg han, fortalte hun.
Det viste seg at sønnen hadde fått epilepsi. Han kunne ikke være alene hjemme det første halve året, og mor og far som begge er utdannet jurister måtte tilpasse sine travle arbeidshverdager.
Rohde belyste forskjellene på hvordan kvinner og menn takler utfordrende situasjoner. Mens hun mistet nattesøvnen og lå på vakt for enhver lyd fra soverommet til minstemann, snorket mannen trygt ved siden av henne.
– Det er en av de få gangene jeg har ønsket at jeg var mann. Han sovna jo med en gang. Han sa at han ville våkne hvis noe var galt. Og det er jo ingen tvil om at det er gutta som gjør det riktige, fortalte Rohde før hun tilsto at hun noen ganger hadde gitt den durende ektemannen et lite spark i siden, bare for å sørge for at han ikke skulle sove altfor godt.
Ny drapssak
Etter å ha fortalt om et krevende år på hjemmebane og på jobb beskrev Rohde hvordan hun for aller første gang ble liggende våken om natta på grunn av jobb.
– Etter sommeren sa jeg til de ansatte at nå har jeg bare ett ønske for høsten. Og det er at vi ikke går tom for alle kreftene før vi runder september. Så forsvant Sigrid Giskegjerde Skjetne, sa Rohde og beskrev videre hvordan det var å tenke på at ei ung jente kunne være døende mens hun gikk hjem fra jobb.
Indre dialog
Fra historien om den unge jenta som ble funnet død etter flere ukers intensiv jobbing beveget Rohde seg videre til å fortelle om hvordan hun taklet problemer med selvtilliten. Hun betrodde publikum at hun hadde sett ut som en slukøret bikkje om hun måtte ta ordet i forsamlinger, og hvordan hun hadde stukket av fra et allmøte på videregående fordi den kjekke elevrådsformannen Jonas Gahr Støre hadde bedt henne ta ordet.
– Jeg oppsøkte en coach som snakket om å få frem gode følelser fra seg selv og om indre dialog. Om å legge fra seg følelsen om at man egentlig ikke er god nok, men bare har klart å lure alle andre til å tro det, formidlet den tidligere politidama.
I starten hadde hun syntes øvelsene hun fikk om å juble og rose seg selv var helt idiotiske, men hun opplevde at det virket.
Hun fortalte publikum om hvordan politimesteren hadde oppfordret henne til å søke på et åtte måneder langt lederrekrutteringsprogram i politiet og hvordan hun hadde gått ut som aller beste kandidat. Likevel var hun usikker på seg selv.
– Jeg tenkte at det var jammen flaks at det ikke var flere som søkte på den jobben. At han egentlig hadde ment å gå inn på kontoret ved siden av meg og oppfordre henne til å søke, det var bare tilfeldig at det ble meg. Da jeg kom inn på mitt første møte hørte jeg meg selv si at unnskyld, men jeg tror kanskje at, og innen jeg var ferdig med det jeg skulle si hadde jeg sørget for at ingen gadd å høre etter. Jeg hadde fratatt meg selv all autoritet, sa hun.
Løsningen ble å bevisst bygge egen selvtillit og bli kvitt det som er kjent som bløffersyndromet, hvor suksessfulle mennesker er overbevist om at deres suksess egentlig bare skyldes flaks eller en bløff.
Drittsekker
Et eget avsnitt i foredraget var også viet skikkelige drittsekker. Med henvisning til de to gamle gubbene fra «Muppet show» fortalte hun om hvordan en pensjonert politimann valgte å gratulere henne da hun landet jobben som toppleder i politiet.
– Han spurte om det var meg som var Rohde og jeg strålte og smilte og var sikker på at han skulle gratulere meg med den nye jobben. Istedenfor målte han meg opp og ned og sa han var glad det ikke var kjønnskvotering i hans tid.
Hun konkluderte drittsekkpraten med at hun ikke kunne bestemme hvordan andre mennesker skulle oppføre seg, men at hun kunne velge hvordan hun ville takle det og sammenlignet seg selv med å sitte innenfor frontruta på bilen når det hagler på utsiden. I tillegg til å poengtere at man kan velge hva man lar gå inn på seg snakket hun varmt om å skille mellom hva som er fakta og hva som er oppfatninger, og å velge bort fokus fra oppfatninger til fordel for fakta.
Rødt
Rohde høstet mye latter fra publikum da hun snakket om hvordan hun hadde klamret seg til fargen rød i prosessen med å få sine kollegaer til å lytte når hun hadde ordet på ledermøter. Hun beskrev hvordan hennes mannlige kolleger ble veldig opptatt av å sjekke mobilen eller helle kaffe i koppen da hun hadde ordet, og hvordan hun ikke fikk tilbakemeldinger på innspillene sine. Hun bestemte seg for at den røde fargen fikk henne til å føle seg vel og gav henne selvtillit og gikk til innkjøp av en knall rød leppestift.
– Jeg kan love at den blå uniformen til politiet ikke er designet for å kombineres med rød leppestift. Det er ikke sett på som særlig riktig heller. Derfor nøt jeg å ta på meg leppestiften, sa Rohde og gliste bredt da publikum lo.
– Så fulgte de vertfall med og hørte på hva jeg sa, la hun til.
Det er imidlertid ikke alle dager man føler for å kline på seg knallrød leppestift. Da Rohde oppdaget det fant hun på en annen løsning.
– Jeg dro på Hennes og Mauritz og kjøpte rødt blondeundertøy. Så jeg har stått og snakket til pressen om drap i røde blonder. Blondene stakk litt, men det var egentlig greit for da glemte jeg ikke hva jeg hadde på, sa hun med nok et bredt glis og avslørte at da mannen hennes fikk øye på undertøyet og hun forklarte at hun kun skulle på et krevende møte måtte de ha en liten oppvaskprat i hjemmet.
Rohde konkluderte foredraget med at ingen av verktøyene hun beskrev var ment å få andre mennesker til å føle seg dårligere, men at hun håpte noen av de rundt 100 oppmøtte kunne bruke det hun fortalte til å få det litt bedre med seg selv.