Paul Vidar Nilsen har aldri jobbet noe annet sted enn på Pusnes på Tromøy, torsdag forrige uke hadde han sin aller siste arbeidsdag.
Det begynte med en stillingsannonse i avisa i 1967. Paul Vidar var 18 og gammel og akkurat eksaminert fra handelsskolen på Strømsbu. Den gang het bedriften han tok arbeid i Pusnes mekaniske verksted, og unge Nilsen ble ansatt som kontorassistent. Etter ett år dro han i forsvaret, og deretter kom han tilbake til arbeidsplassen med ny stillingstittel.
– Da jeg kom tilbake begynte jeg å jobbe med planlegging, forteller han.
I planleggingsstillingen har også Paul Vidar blitt. Hans ansvar er å sørge for at de nødvendige delene er på plass i virksomheten.
– Jeg har aldri tenkt på å begynne med noe annet. Denne jobben har vært livet mitt. Jeg har en spesiell interesse for det med lager og logistikk. Min jobb er å komme med forslag om hva som skal kjøpes inn, og da må du rett og slett leve deg litt inn i lagerverdenen, forteller han.
Paul Vidar husker tiden da håndskrift og blåpapir var hovedmåten å arbeide på, han har vært ansatt på Pusnes gjennom tre konkurser og har vært gjennom opp- og nedturer. Når aller siste arbeidsdag er tilbakelagt ser han tilbake på 49 år med gode kolleger, sosialt samhold og et arbeidsmiljø han har satt pris på.
– Merkelig
I ett år har Paul Vidars arvtager gått i opplæring. Litt til og fra, og mer intensivt de siste månedene. Når siste dag på kontoret er kommet er det ikke riktig godt å bli klok på følelsene.
– Jeg vet ikke helt hvordan jeg føler meg Det er merkelig. Jeg vet ikke helt hvordan det vil bli. Jeg har jo trasket her så lenge, gjennom tre konkurser, mange gode kolleger og nye eiere. Det har nok ikke helt gått opp for meg, sier han.
Hyllene på kontoret er tomme, men det ser langt fra ut fraflytningsklart ut. Bilder henger fortsatt på veggene, kalkulatoren er på plass og noen bøker ligger utover pulten.
– Jeg tar med meg det jeg skal ha med, også må jeg tømme noen ting på PC-en, men det meste er jo digitalt nå. Det er lenge siden jeg hadde fulle permer stående i hyllene. Det er ikke så mye å rydde, forteller han.
Opp og ned
Paul Vidar går gjerne under navnet «Orakelet» i gangene på Pusnes. Han har vært med gjennom 49 år og i 23 av dem har han vært verneombud.
– Jeg husker alle hendelser og direktører vi har hatt. Det sitter i huet, sier han.
Han forteller at jobben som verneombud har tatt ham med på harde kamper som har kostet mye. I talen han har skrevet til kollegene sine trekker han frem at de må passe på hverandre i hverdagen så vel som i dårlige tider når man er usikker på hvor lenge man får beholde jobben. Han forteller at han ikke er noe talemenneske, men noen ord har han forberedt.
– Jeg vil ønske alle lykke til og be dem huske å ta vare på hverandre. Det er viktig. I løpet av arbeidslivet har jeg sett noen bli stående utenfor og hvordan folk har holdt på, forteller han før han legger til at konfliktene er ferdige og at det ikke er det han vil fokusere på under aller siste arbeidsdag.
– Har du tenkt på å bytte jobb noen gang?
– Da jeg begynte her hadde jeg kontor på verkstedet og her oppe lå kun et lite bygg. Da lå de på verkstedet høyere i lønn enn vi på kontoret. Det var trangt økonomisk og jeg tenkte på å finne en ny jobb som var bedre betalt. Jeg husker ikke akkurat når det snudde, men det gjorde jo det. Noen år gikk det veldig bra og jeg var med på storhetstiden hvor vi fikk bonus til jul, forteller han.
Digitalt
Den nybakte pensjonisten er ikke i tvil om hva som er den største endringen fra da han startet i jobben for 10.000 arbeidsdager siden.
– Det er verktøyene og hjelpemidlene. Alt var jo manuelt da jeg startet. Vi måtte skrive for hånd og skulle vi ha flere kopier måtte vi bruke blåpapir. Vi hadde også en spritduplikator og stensilmaskin. Korrespondansen med utlandet tror jeg gikk på fax, smiler han og fortsetter med å fortelle om da de nye hjelpemidlene gjorde sitt inntog.
– Jeg husker godt da vi fikk den første kopimaskinen. Den sto plassert i hovedkontoret, ved resepsjonen og vi kunne kun ta kopier under lunsjtiden. Det var dyrt og kopiere, og vi måtte snu arket og gjøre det i tre omganger, mimrer han.
Bedriften ble ikke digitalisert for alvor før rundt 1990, og framgangen de siste 26 årene har vært stor.
– Vi visste ikke helt hvordan vi skulle bruke datamaskinen i starten, det var mest en skrytemaskin, og vi fortsatte en stund som vanlig, ler han.
Til tross for at Paul Vidar har forandret arbeidsmetodene med tiden tilstår han at var litt gammeldags helt til siste stund.
– Nå er logistikksystemet helt perfekt, alt ligger på dataen, mens før hadde vi hyllene fulle. Jeg er sånn at jeg må fortsatt ha en arbeidskopi, så det er ikke blitt helt papirløst sånn vi trodde, sier han.
Utenfor flyttelasset
I desember begynner flyttingen av bedriften som mange kjenner som Pusnes, men som i dag offisielt heter MacGregor Norway AS, avdeling Pusnes. De nye lokalene i Barbu skal tas i bruk. Fra vinduet på kontoret har Nilsen kunnet følge byggeprosessen.
– Jeg har innstilt meg på at jeg skulle slutte før vi flytta og jeg har ikke tenkt å tråkke ned dørene i Barbu. Jeg må selvfølgelig ned å se hvordan de har fått det, og jeg har sagt ifra at hvis hun som overtar jobben min lurer på noe er jeg tilgjengelig.
– Hva skal du finne på nå som du blir pensjonist?
– Si det. Jeg må vente og kjenne litt på hvordan det er. Jeg får krydre hverdagen litt, gå på cafe og spille bridge om kveldene. Så har jeg syv barnebarn som jeg kan bruke mer tid på, jeg forer dem med godteri og det nyter de, smiler pensjonisten Paul Vidar Nilsen.
